Mye kos, litt kamp og en dose kaos.

Tror jeg ikveld velger å oppsummere dagen i ett par bilder, for jeg er for sliten til å skrive ett innholdsrikt innlegg akkurat nå. Natta.

Klokka 0830 var jeg klar for å innta Nærbøs barnetog!

Kari og jeg i Nye Loen!

Fine jentene som er meget klare for å gå i tog i Sandnes sammen med MASSE russ! ;D

Fine Marita og meg i Sandnes!

Håper du har hatt en flott dag! <3

Idag startet jeg dagen kl 06, hvor vi (russen) kjørte rundt til lærerene og vekket dem på husene deres med fløyter og andre ting! Utrolig gøy! Nå er det snart frokost, før vi skal gå i barnetoget her på Nærbø, for så å reise inn til Sandnes å gå der! :) Håper det slutter å regne, og at vi ikke blåser bort! Hadde vært gøy å være hjemme idag også å hørt Krf lederen Knut Arild Hareides tale på barneskolen min i Tysværvåg (!!), men men! :-) Spis is, kake og pølser med GOD samvittighet! Det skal ivertfall jeg prøve på! :D

10 månder - 40 uker - ca 300 dager har jeg vært uten deg. Vi har egentlig aldri hatt ett nært forhold, så jeg var sikker på at de 10 mnd ville gå veldig bra, og at jeg egentlig ikke ville merke så mye til at du var borte, men vet du hva: JEG HAR MERKET DET VELDIG GODT. Jeg har savnet deg så utrolig masse, og jeg har virkelig trengt deg dette året. Det har skjedd mye i livet mitt, og jeg har trengt lillesøsteren min flere ganger. Jeg har trengt å snakke med deg ofte, men så har du ikke vært der. Jeg hadde trengt å ringe deg, men så kunne jeg ikke ringe akkurat da for det var natt i Ohio. Jeg hadde trengt å sende en mld til deg, men det gikk ikke med mobilen du hadde der. 

Men nå, nå er det bare 3 uker til du kommer hjem. Til jeg skal få klemme deg - og gråte i glede over å ha deg hjemme igjen. JEG GLEDER MEG mer enn ord kan beskrive. Jeg gleder meg til å se deg, sette av en uke på å høre om alt du har opplevd og se alt du har shoppa mens du har vært der borte. Jeg gleder meg til å se om du har forandra deg på noe vis, og til å låne klærne av deg. Du aner ikke Margrethe!

Du er ALT jeg ser frem til nå! Jeg GLEDER meg til å stå på flyplassen, utenfor utenlandsterminalen og vente med norske flagg, rømmegrøt og solo og ta deg i mot med åpne armer, tårer i øynene og springe imot deg! :-D Ikke lenge igjen nå! 

Velkommen tilbake til Norge, Mæggi Doodles! <3

Klar for å gå fra storby til fjell og daler?

Jeg vet ikke egentlig hva jeg skal blogge om lenger. Jeg har brukt opp reportoaret mitt føles det som. Jeg vil så gjerne være ærlig med dere - og det har jeg ikke vært. De siste 2-3 ukene har jeg levd litt på en løgn. En ganske alvorlig løgn. Jeg har flere ganske vurdert å ringe sykehuset for å få tak i diabetessykepleieren min å snakke med henne m hva jeg skal gjøre, for jeg trenger en time der. Jeg kan seriøst ikke vente til 25 juni for da kan alt bli så mye verre. Men på den andre siden vil jeg vente til begynnelsen av juni før jeg tar noe kontakt for da er jeg ferdig med 2 av 3 eksamener, og da trenger jeg ikke bekymre meg sånn om de tar meg ut av skolen.

Jeg har latet som om ting går bra, smilt og "vært meg selv", men sannheten er desverre en ganske annen. Jeg har fallt litt tilbake i det gamle sporet jeg var i før DPS. Det er vanskelig. KJEMPE vanskelig! Alle rundt meg tror at alt går så bra og at jeg håndterer alt, men det er så lettere sagt enn gjort. Og det at alle tror det gjør ALT så mye verre. Da blir det enda verre for meg å være ærlig. Ikke særlig positivt å se at jeg har gått ned ytterligere 5kg. Det er skremmende. Men jeg vil ikke tilbake til Sola DPS og heller ikke til Bergen. Det MÅ være andre alternativ for meg i nærområdet viss jeg ender opp med det. Samtidig er jeg så ekstremt rett, jeg har ikke ord egentlig, om jeg skulle gå opp i vekt igjen. Jeg er redd, men jeg klarer ikke komme ut av denne ringen. jeg klarer det bare ikke. Og akkurat nå bryr jeg meg ikke om hvem som vet og ikke vet at tingene er sånn. 

Hvorfor fikk jeg ikke komme tilbake til DPS? Hvorfor måtte jeg slutte der helt på deres premisser? Hvorfor? Det er så urettferdig, kun fordi jeg har diabetes i tillegg. Jeg følte jo jeg fikk hjelp der. Det var den eneste plassen jeg følte at noe hjalp. Allikevel så mistet de troen på meg. 

Ja - jeg har løyet til mange av dere. Nei - jeg har ikke vært ærlig. Jeg er lei for det, flau over det.

Jeg krymper, minsker, letter....

Idag fikk jeg vite at jeg kom opp i internasjonal engelsk på den andre skriftlige eksamenen min. Så da skal jeg altså ha norsk hovedmål og engelsk. Nå gjenstår bare den muntlige eksamenen, men den får vi ikke vite før den 12 eller 13 juni. Fra 23 mai til 1 juni har vi altså undervisningsfri, noe som betyr at vi ikke behøver å gå på skolen. HERLIG! har forøvring norsk eksamen den 29 mai og engelsk eksamen den 31 mai, og siden dette er fag der en kun skal skrive en stil i, behøver jeg ikke akkurat sette av tid til å øve. Og det er bra! :) 

Skulle egentlig inn til Kvadrat i kveld siden det var åpent til klokka 24, men ser ut som vi droppa det. I morgen skal jeg til Sola DPS sammen med mamma og det gruer jeg meg til. Har liksom ingenting der å gjøre. Jeg ville gått til Jæren DPS, ikke Sola, for på Jæren fikk jeg i det minste hjelp - og det er noe annet enn det jeg fikk på Sola. Ikveld skal jeg bare slappe av, se Frustrerte fruer og Greys og kansje ta noen førsteklassinger, for ikveld er det visstnok erklært KRIG mellom 3 og 1 klassingene, så watch out! ;D

Kom igjen, kom igjen! Press deg selv ytterligere! Du kan viss du vil! Kom igjen, aldri gi opp! PUSH deg selv! Go go go go!

Sunne grenser, skadelige grenser, gode grenser, farlige grenser, tankeløse grenser, syke grenser, og sist, men allikevel de viktigste grensene; de usynlige. ... Har ingen betydning, så lenge du føler seg at du får noe godt utav det! 

Det jeg prøver å beskrive her er de usynlige grensene, eller kansje de usynlige følelsene som ligger bak alle grensene. For hver eneste dag så må vi trå over grenser, både gode og vonde, lette og vanskelige. For mange kan det være utfordrende og for andre så går det på automatikk. Men noen ganger presses de farlige, skadelige og tankeløse grensene lengre enn hva som skulle vært lov. Noen ganger presses de så langt at det går på helsa, kroppen og livet løs. Og dette er som regel ikke de grensene som folk legger merke til, men de som blir skjult godt innenifra slik at ingen legger merke til det. Disse grensene er skumle. 

En burde bli oppfordra og oppmuntra hver eneste dag til å gjøre gode valg og heller velge sunne og gode grenser enn det motsatte. Grenser er jo limits som en ikke skal tråkke over, men som i mange tilfeller blir brutt av usynlige forseglinger. Thats the way it is. 

Jeg kom over noen gamle bilder av meg. Eller, de er ikke mer en 5-6år, men jeg ser egentlig godt at jeg har forandret meg på flere måter. Ganske rart å se tilbake på egentlig. Dette er bilder av meg som jeg hater å se, for jeg forstår ikke at jeg kunne se slik ut. Herlighet. 

Her var jeg og ei veninne i Kongeparken i 2008.... Say no more.

Og her hjemme i konfen til søstera mi i 2009..

haha.... uffda.

Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står. 

- Henrik Wergeland.

Jeg er ikke som før. Eller - jeg har vel aldri vært sånn jeg egentlig ønsker å fremstå. Av og til føler jeg meg helt ødelagt, unormal og rar.  Jeg er 21år og jeg tørr ikke leve livet litt på kanten. Jeg tørr ikke vær sånn som andre russ. Sånne som er oppe til klokka 04 om natta, sånne som reiser inn på spontanturer på kveldene for å sjekke ut utelivet i Stavanger, sånne som drar ting skikkelig langt. Det tørr jeg ikke. Så fort jeg får høre ord som uteliv, nattklubber, pub, klokka 02,03, blir jeg redd. Og da vil jeg ikke. Da vil jeg helst være på rommet mitt, se en film, kose meg med venner og bare ha en god prat. Det er fint. Men dette andre - det tørr jeg ikke. Jeg vet ikke om det er av ren redsel, vilje eller rett og slett angst for hva som vil skje, for at jeg ikke vet hva som vil skje og når vi er tilbake. 

Jeg blir redd. Her en dag måtte jeg sette meg ned i trappa opp til rommet mitt på internatet der jeg gråt over at jeg aldri tørr å utfordre meg selv på dette området. Jeg var rett og slett sint på meg selv fordi jeg blir helt urolig av tanken på å gjøre ting jeg egentlig ikke er komfortabel med, men som andre bare hopper uti og kooooser seg med. Mens jeg, hva gjør jeg når jeg får vite at vennene mine vil stikke til Stavanger klokka 23 og ha meg med? - Jo, jeg gråter fordi jeg ikke tørr.

Jeg hører ut som en vettskremt 10åring som blir mobbet stadig vekk av eldre barn, som ikke vet hvordan det skal håndtere det. Det er en helt syk og skremmende følelse. En vond følelse, for jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Jeg har ikke krefter til å leve slik jeg bør. Eller bør jeg egentlig leve sånn som andre russ? Mange vil vel kansje si at det er bra at jeg ikke gjør det, at jeg ikke tar den helt ut, og jeg tror også kansje selv at det er godt at jeg gjør tingene på min måte og hører på kroppen min. Hvordan vil jeg være når jeg blir 30? Vil jeg fortsatt være livredd for dette? Vil det bli verre? Vil det nå det punktet der jeg 

Ikke tørr å leve? 

Hvor langt er det ikke gått da? Når jeg ikke tørr å bevege meg der andre beveger seg, gjøre dagligdagse ting, bli med på ting, og rett og slett bare leve og ta sjanser. Da er det gått langt, og jeg er rett for at disse følelsene kan hemme meg mer og mer ettersom jeg vokser. For det er da ikke normalt å gråte over slike ting? Men noen ganger så gjør jeg altså det. Jeg vil jo leve, jeg vil jo utforske ting, men jeg blir dødsredd. 

.....

Noen ganger sier slike bilder som dette mer enn ett ord. Noen ganger sier slike bilder det vi vil høre, men som en ikke tørr å si. Noen få ganger lyver slike bilder, men de fleste gangene er det ikke slike bilder som dette som lyver, 

men bilder som dette. Bilder der øynene lyser, der smilet sitter opp etter ørene, og der kroppsspråket er tydeligere. Allikevel, så sier det første bildet mest. For slike bilder som dette er nemlig det mest overfladiske en kan komme over. Slike bilder prøver å skjule det underliggende, men det blir bare mer klart at det ikke går.

Ha en fin helg alle dere. Jeg skal i konfirmasjon i morgen. Gru/gleder meg litt, for jeg håper ikke folk spør meg så mye ut om sykdommen osv, slik det ble gjort i ett bryllup jeg var i for litt siden. Det var ganske slitsomt og vanskelig. Så kommer kusina mi på kvelden og skal være hos meg til mandag. Det ser jeg veldig frem til, og jeg gleder meg glugg ihjel til å bare være med henne. 

Jeg fikk diktet mitt Lille Pike i Haugesunds Avis idag! Er så utrolig stolt! :D

sval og liten

smilende svak

ler en latter

styrer sin spak.

livet er å leke

glede er å gi

elske er å synge

løpe - eller forbli.

gjennom gresset går stien

blomster vaier i vind

lyset fjerner mørket

lyser opp et mørkt sinn.

hun faller

slår seg

hører ett drønn

en engel har omfavnet henne

hørt hennes bønn.

å leve er å glede

å leve er å gi

å leve er å ta nye sjanser

på en ikke-oppmerket sti

:-)